Snikforgubbing og «det rene hjerte»

Når Usman Rama i søndagens Aftenposten uttaler seg om «religiøs godhet» og «det rene hjertet», burde han ha brukt «anførselstegn». Det er gjerne det seriøse skribenter gjør, når de bruker metaforer for å få frem et budskap, som har alt å gjøre med et subjektivt personlig livs- eller religionssyn, og intet å gjøre med en objektiv betraktning av religion.  Kan hende Rana mener vi skal ta ham bokstavelig når han lirer av seg det reneste nonsens om hvordan religion kan hjelpe mennesker til å unngå «fenomener som sex-, sukker- og spillavhengighet». «God forbid» om vi skulle bli helt frafalne og, som Rana uttaler «skape en «liking»», «noe som etterfølges av en «wanting» – en forsterket trang til å gjenta opplevelsen». Og hva med homoseksualitet, Rana? Har religion en kur for det også?

Jeg vet ikke hva slags forhold Rana har til sex, sukker og spill, men jeg, for min del, liker alle tre, og verken ønsker eller ser noen grunn til å praktisere den form for «kyskhet» Rana er så opptatt av. Jeg ser heller ingen ting galt i litt god mat og vin, gjerne en Cognac eller to før jeg «tillater meg» litt kroppslig utskeielser. Dersom Rana mener avståelse fra (for mye) av ovennevnte gjør oss alle til «frafalne», burde han ikke da gå foran med et godt eksempel å søke tjeneste som munk i et kloster der han kan vie hele sin tid til å søke etter «det rene hjertet»?

At religion, uansett hvilken du måtte foretrekke, overhodet er i stand til å fortelle eller lære oss mennesker noe som helst, må det være at den har svært lite godt å bidra med i forhold til moralbegreper, etikk og «love thy neighbour» forhold, spesielt slik den praktiseres av de som er like sterk i troen som Rama. Det er bare å lese en historiebok eller to, eller skru på dagsrevyen for å konstatere at religion er det aller største problemet vi har når det dreier seg om hvordan vi behandler hverandre som mennesker. Religion har et «synderegister» som gjør Ranas henvisning til «det rene hjerte» til en makaber vrangforestilling om hvilken rettesnor mennesket burde være opptatt av for å oppnå «godhet».

Sånn sett er George Carlins oppsummering om religion mer treffende for religionens bidrag i det moderne samfunns «livssynsopplæring»:

«Religion har faktisk overbevist folk om at det finnes en usynlig mann i himmelen, som ser alt man gjør, hver dag, hele tiden. Og den usynlige mannen har en egen liste med ti ting han ikke ønsker at man skal gjøre. Gjør man en av disse tingene, har han et eget sted, fullt av ild og røyk og svie og tortur og forferdelse, dit man blir sendt for å leve og lide og brenne og kveles og skrike og gråte for alltid, i all evighet…..Men Han elsker deg!

Fri oss fra Usman Ranas «snikforgubbing» ved å la oss slippe å lese slikt nonsens når vi skal hygge oss med Aftenposten på en søndag!

Her er lenken til George Carlins innlegg om religion: http://www.youtube.com/watch?v=6RT6rL2UroE

Overdosering USA anno 2014

 

I dagens Næringsliv blir sentralbanksjef Bernanke i slutten av januar 2014 «kåret» til årets mann 2013, uten at DN nødvendigvis deler denne oppfatningen? Kåring er like latterlig som den er skremmende. Aldri tidligere har det stått verre til i USA, og Bernanke og FED må bære hovedskylden for at økonomien og finansmarkedene er ute av kontroll.

USAs økonomi (GDP) består av 70% konsum. Butikkene gjør 20-40% av sin business i juleperioden. Derfor er det interessant å se på utviklingen i handelen de siste årene. Det var ca 34 milliarder personer som besøkte butikkene i juletiden 2010 og dette tallet falt til 17.6 milliarder i 2013, m.a.o. en halvering. Dette er nok et eksempel på at 95 prosenten i USA ikke opplever fremgang. 85% av aksjene i USA eies av 5% av innbyggerne. Oppgangen har truffet svært få mens middelklassen og de fattige opplever tilbakegang. 

Så det er få som har glede av oppgangen på WALL STREET. De som lever på MAIN STREET opplever resesjon.

Når media og analytikere snakker om en oppgang i USA vet de ikke hva de snakker om.

Den reelle arbeidsleidheten er ikke 6.7% og fallende, men 23-24% og stigende. Offisielle tall er manipulert, tar f.eks. ikke med «discouraged workers», dvs. alle de som har gitt opp å få seg jobb og «aldri» kommer tilbake til arbeidsmarkedet, men representerer enn ytterligere byrde.

Fakta:

Børsen i USA er «all time high»

40% av de amerikanske arbeidstakerne tjener mindre enn USD 20.000 i året

53% tjener mindre enn USD 30.000 i året

Fattigdomsgrensen for en familie på 4 personer er USD 24.000

Konklusjon: USAs økonomi (GDP) består av 70% konsum. Det er imidlertid ikke noe «consumer income» (forbrukerinntekt) til overs som kan føre til vekst i økonomien. Alle forbruker- eller lønninger går til å betjene huslån, kredittkortgjeld og utgifter til levekostnader «The average Joe» vil ikke lenger låne penger og bankene vil ikke låne til han. Det er nesten ingen som kvalifiserer til å få innvilget ytterligere lån.

Når de faktiske tallene viser at forbrukernes reelle inntekter ikke vokser, men fortsetter å falle slik de har gjort i mange år, og dermed ikke kan drive økonomien, samtidig som det ikke finnes noe ekstra kreditt som kan drive økonomien, hvordan kan det da bli vekst i økonomien? Hvor vanskelig kan det være å forstå at det er en umulighet?

M.a.o. er det umulig å trykke penger for å skape vekst, fordi de trykte pengene ikke finner veien inn i «70% andelen» av økonomien som normalt driver veksten. De nytrykte pengene går i stedet til å dekke utgifter til byråkratiet og statsadministrasjonen, deretter finner de veien til det eneste stedet noen er interessert i de, finansmarkedet. I finansmarkedet skaper de nytrykte pengene en kunstig og manipulert børsboble.

Beviset er hva all pengetrykking har gjort med forbruket, Igjen:

Fra 2010 til 2014 har antall besøkende i «julesalgtiden» falt fra 34 til 17.6 milliarder. Tallene lyver ikke, FEDs medisinen virker ikke, men er i stedet det største problemet.

Derfor må arbeidsledighetstall, GDP vekst, inflasjon og andre viktige indikator-tall manipuleres.

–        Arbeidsledigheten har ikke falt til 6-7%, men nærmer seg 25%. Offisielle tall tar bl.a ikke hensyn til «discouraged worker», dvs. de som hver måned faller ut av ledighetskøen og som i stedet forblir permanent arbeidsløse.

–        Inflasjonen er ikke 1-2%, men 8-9%. Modellen fra tidlig 90-tallet er forandret, dvs. manipulert, ved å ta ut viktige parameter for å få folk til å tro at de ikke mister kjøpekraft. Tallene for lønnsnivå og fattigdomsgrensen forteller den sanne historien.

–        GDP vokser ikke med 2-3%, med mindre tallet er manipulert vektet med vekst i offentlig utgifter, noe som umulig kan være «god vekst».  

Avgående sentralbanksjef Bernanke vil gå ned i historien som den som ødela den amerikanske økonomien gjennom et gigantisk falskmyntneri. All QE, dvs. pengetrykkingen kunne like godt blitt skylt ned toalettet. Resultatet hadde vært nøyaktig det samme; økonomisk bankerott. 

Hvor vanskelig er det å forstå at dette kommer til å gå skikkelig galt?

Selvbedraget i Davos

Denne uken møttes internasjonale finans- og banktopper, bedriftsledere, politikere og noen få filmkjendiser i Davos. Politikerne var som forventet enige om at vi har «turned the corner». Bedriftslederne uttrykte «cautious optimism» men tør ikke ansette flere mennesker. Økonomene og Mainstream Media (stort sett «keynesianere») ser få skyer på himmelen, uten at de kan begrunne det og uten at «tallene» støtter optimismen. Skeptikerne, spesielt Weber og Rogoff ser en ny kredittkrise i emning og «default» i Europa, samt en € som et stort og grunnleggende problem.

I går mandag, fikk Weber og Rogoff støtte for sitt syn fra uventet hold, tyske Bundesbank:

“Germany’s Bundesbank said on Monday that countries about to go bankrupt should draw on the private wealth of their citizens through a one-off capital levy before asking other states for help.”

Uttalelsen, bort sett fra at den bekrefter at det står langt verre til i mange land enn for 3-4 år siden, samt at politikere og analytikere (bankfolk) lyver til oss når de sier at krisen er over, signaliserer et viktig vendepunkt; at tyskerne har fått nok. Medisinen, som egentlig har brakt oss inn i den økonomiske uføret, og som brukes på nytt og på nytt av desperate EU byråkrater, er nå selve problemet; uhemmet kreditt, pengetrykking og en manipulert, kunstig lav rente.

Den industrialiserte verden har 4 hovedutfordringer;

1. GJELD. Velferdsmodellen er bygget på gjeld oppbygget over de siste 20-30 årene, og denne gjelden er nå så stor at den sperrer for videre vekst. Den eneste løsningen for Keynesianerene er å pådra enda mer gjeld for absolutt alle. Det har aldri fungert før, og er sånn sett helt i tråd med Einsteins uttalelse om at «idioti er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat»

2. FREMTIDIGE FORPLIKTELSER (Gjeld i form av contingent liabilities). Velferdsmodellen inneholder fremtidige forpliktelser om pensjonsytelser og helsetjenester som umulig kan innfris. Forpliktelsene er så store at innfrielse er en matematisk umulighet. Politikerne lyver om dette, men folk flest bryr seg ikke. I stedet er de opptatt av enda bedre velferdsgoder som skal betales av en stadig mindre del av befolkningen. Inntil bløffen innhenter oss alle går systemet rundt basert på en “pay as you go” hvor (skatte)midler som betales inn fortløpende går til å finansiere løpende utbetalinger. Regningen for uansvarligheten skyves ut i tid og blir større og større.

3.DEMOGRAFI. Uten unntak er utviklingen den at stadig færre bidrar ved arbeidsinnsats i forhold til antall mottagere av ytelser. Og balansen forverres ettersom «baby-boomer» generasjonen pensjoneres samt skal ha sine pensjons- og helsetjenester som allerede er underfinansiert. Generasjoner som komme etterpå får det enda verre, fordi det ikke finnes inndekning. De er brukt opp.

4. LEDIGHET. Spesielt ungdomsledighet er et økende problem. De som var ment å bidra til velferdssystemet er blitt brukere. Enkelte nasjoner ser ledighet blant unge på 40-60% og dette skaper alle typer utfordringer. Antall unge som behøver sosialstøtte øker dramatisk og er med på å forsterke demografi problemet. Dette problemet virker uoverkommelig. Politikerne i Europa tror det kan «vedta, subsidiere og skatte seg» ut av problemet og forstår ikke at mindre regulering, et fritt marked og full utnyttelse av den produktive skapende kapitalen er den eneste veien ut av uføre. Det er en vei som fratar politikerne makt, dermed krever politisk mot, og det finnes det ingen ting av.

Dette er problemstillingen, og det finnes ingen vilje eller evne til å gjøre noe med det.

Det demokratiske systemet er ikke konstruert for å løse vanskelige problem fordi enhver politiker som våger å foreslå innstramming og nøkternhet ikke vil ha mulighet til å bli gjenvalgt. Kun kriser fører til omstillinger, dvs. markedet må ordne opp ganske brutalt på egenhånd.

Desto raskere verden innser at hovedproblemet er fractional reserve lending og muligheten til å skape ubegrenset kreditt som igjen har muliggjort kreasjonen av et Ponzi velferds system. Desto raskere kan problemene takles. Inntil dette skjer, vil vi fortsette å «grave hullet dypere» for oss selv.

Sånn sett er signalet fra Bundesbank at politikerne har gjort sitt, og det har vært svært skadelig. Da finnes det to muligheter: Enten at politikerne innfører “unntakstilstand” for å redde sitt eget skinn, kamuflert med snakk om at “bare de kan redde Europa”, ved å ta de pengene de trenger fra borgerne; dvs. ren konfiskasjon. Eller at politikerne blir stanset og fortalt at “nok er nok” og at vi får inn “nye koster” som forstår enkle økonomiske sammenhenger og lar markedet ordne opp for oss. Begge deler er vondt, men ønsker vi et fritt Europa er det siste alternativet å foretrekke, fordi mer politikk betyr mer stat og mindre frihet for Europas befolkning.

Grunnloven – et nasjonalt klenodium

«Ingen må være norsk borger» uttaler Janne Haaland Matlary i DN 6 januar og fortsetter med at «er man uenig i samfunnskontrakten i dette landet, uttrykt i Grunnloven, kan man finne et annet land». En slik tilnærming til demokrati og rettstat kalles med rette for «infantilitets-argumentet» fordi det er en primitiv og naiv tilnærming til demokrati, rettstat og menneskerettigheter.

At det å bo i eller å la være å forlate landet innebærer en implisitt og stilltiende aksept til å adlyde grunnloven er en feilslutning, som også representerer brudd på menneskerettighetene. Filosofen David Hume sammenliknet dette med en person som blir tatt om bord i et skip mot sin vilje og får beskjed om at han kan velge mellom å adlyde kapteinen eller hoppe over bord. At samtykke fra en majoritet av befolkningen skal være bindende for mindretallet er også grunnleggende udemokratisk, selv om det syndes mot dette viktige prinsipp ganske ofte i såkalte «representative demokratier», hvor av Norge er ett sådan.

På stortingets hjemmeside bekreftes at det var den «norske eliten med den danske regenten, prins Christian Fredrik» som hadde regien i 1814 og som bestemte premissene for og i forhandlingene på Eidsvold. Utvelgelsen av Riksforsamlingen hadde veldig lite med «folkedemokrati» å gjøre. Gjennom en udemokratisk og strengt politisk, religiøs og «kongevennlig» prosedyre ble 57 embedsmenn, 37 bønder, 13 kjøpmenn, og 5 godseiere valgt som representanter til Riksforsamlingen. Ingen representanter fra Nord Norge deltok. Grunnlovens utforming og selvstendighetsspørsmålet «kokte ned» til et kompromiss mellom ulike interesser innad i «den norske eliten» (unionspartiet og selvstendighetspartiet), som stemte over og vedtok grunnloven. I et land med 900.000 innbyggere hadde folket ingen innflytelse og deltok heller ikke i noen avstemning.

Ståle Dyrvik, professor i historie og medforfatter til Aschehougs Norgeshistorie oppsummerer det med at «den lille, men handlekraftige norske embetsstanden skaffet seg en enestående mulighet for politisk innflytelse. Den fulgte Kristian Fredriks kallelse i 1814, og utformet et politisk system med nøkkelrolle for seg selv.».

Spørsmål: Dersom 57 byråkrater, 37 bønder, 13 kjøpmenn, og 5 godseiere, hvorav ingen fra Nord Norge, i dag hadde kommet sammen f.eks. på Lade Gård i Trondheim med Reitan som vertskap, for å skrive «en grunnlov», og når den var ferdig skrevet, uten å ha spurt folket hva det syntes, uten at noen fikk stemme over den, forlangte at hele det norske folk, 5 millioner av oss, samt alle kommende generasjoner, skulle etterleve den, hadde vi tatt det på alvor eller hadde vi ledd av det hele som fullstendig absurd?

Grunnlover beskrives gjerne som en frivillig assosiasjon av individer; en slags mellom-folkelig pakt hvor innbyggerne frivillig styres av bestemte lover og regler for et udefinert «felles gode». En bindende avtale krever imidlertid et minimum av forutsetninger, først og fremst tilbud og aksept. Videre må avtalen kommuniseres tydelig mellom partene, og inneholde en beskrivelse av ansvarsforhold og forpliktelser for avtalepartene. Dersom grunnlover skal oppfattes som avtaler er det betimelig å spørre hva som i så tilfelle utgjør tilbudet, hva utgjør aksepten (eller avslaget), hvem er tilbyder, hvem aksepterer, hva er det de er enige om, hvem er inkludert eller ekskludert fra avtalens rekkevidde, og hvor lenge gjelder avtalen for?

Dersom det virkelig er slik at nasjonalstaten, på tvers av våre naturgitte rettigheter allikevel og i kraft av menneskeskapte lover forplikter oss til å betale skatter og avgifter, formodes at denne plikten omfattes av «The Social Contract», en slags samfunnskontrakt, det vil si at skatteplikten ikke lever sitt eget selvstendig liv, men begrunnes i at en tilsvarende motytelse blir gitt. Logikken formodes å være at det må være en grad av gjensidighet for å forsvare tvangsgrunnlaget. Slik er det ikke og kan det aldri bli, viz:

– For det første krever en slik gjensidig forpliktelse at det eksisterer en universal verdinorm eller moralkodeks for alle menneskene i samfunnet, med andre ord at alle menneskene i samfunnet er helt like. De tenker og oppfører seg helt likt og har nøyaktig samme behov; med andre ord et umulig utgangspunkt.

– For det andre og enkelt sagt kan ikke en tyv på lovlig vis gi deg en motytelse for tyveri. Hvis det var mulig ville begrepet «tyveri» enkelt kunne avskaffes og vi ville således ha et samfunn fritt for tyver. Da kunne eksempelvis naboen din rundstjele huset ditt og begrunne det med at han ville bruke alt tyvgodset på gode formål.

Men, la oss allikevel se på hypotesen om at skatteplikt som tvangsgrunnlag kan begrunnes i en tilsvarende motytelse fra staten. La oss gå så langt som å kalle det en kontrakt; en kontrakt som reguleres av bl.a. avtaleloven og straffeloven. Vi vet at dersom enkeltmenneske eller bedrifter ikke overholder skatteplikten da får det konsekvenser t.o.m. alvorlige konsekvenser i form av bøter og fengsel.

Likeså og fordi kontrakter og avtaler er basert på prinsippet om ytelse mot ytelse, burde det føre til konsekvenser også for staten som avtalepart dersom motytelsen ikke blir oppfylt fra statens side. Fordi motytelsen ikke er spesifisert men begrunnes på mer generelt grunnlag for å være «til samfunnets beste», «til felles gode» eller til «det store spleiselaget» blir hypotesen umulig. Det er umulig å vite om en fullgod eller delvis motytelse blir gitt i henhold til avtalerettslige prinsipper. En slik kontrakt eller avtale er selvfølgelig uakseptabel og ugjennomførbar, med mindre den gjennomføres med tvang.

Hvordan vet vi at det ikke er en tilsvarende motytelse? Det sier seg selv, og trengs ingen nærmere forklaring. Men eksempler finnes det tusenvis av. Det er bare å åpne avisen eller se på nyhetene for å konstatere at den såkalte «samfunnskontrakten» mellom oss som skattebetalere og staten som tilbyder av «velferdsgoder» brytes hver eneste dag, men like fullt hylles av vår statsminister og andre byråkrater som «velferdsstaten».

At mesteparten av «velferdsgodene» ikke er, eller vil bli relevante motytelser for de fleste av oss gjennom et langt livsløp, understreker bare hvor absurd denne «samfunnskontrakten» er. Det er ikke noe annet enn en fiksjon. Bryter borgerne fiksjonen, blir de straffet med fengsel; bryter staten fiksjonen, skjer ingen ting. Man behøver ikke gå lenger enn til Skatteetatens eget brudd på anskaffelsesregelverket. Eller registrere hvordan skattemidler finner veien til ymse prosjekter og formål våre folkevalgte har et personlig forhold til.
I et privatrettslig kontraktsforhold vil et slikt fundamentalt avtalebrudd få både sivile og strafferettslige konsekvenser for avtaleparten som ikke oppfyller sin forpliktelse. Ofte kan reaksjonene være strenge, med påstand om overtredelse av bl.a. straffelovens bestemmelser om bedrageri og grovt økonomisk utroskap. Men, ikke for staten. Staten er hevet over loven.

For at en grunnlov skal ha rettslig legitimitet må den på en eller annen måte kunne oppfattes som en kontrakt, men siden den ikke tilfredsstiller helt nødvendige kontraktsrettslige kriterier mangler den enhver formel legitimitet; den har ingen iboende autoritet og pålegger ingen holdbare forpliktelser overfor dagens befolkning. Det er kun de 112 medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvold, som med rette kan sies å være bundet av den. Ingen andre ble forespurt og ingen andre ga sin eksplisitte tilslutning.

Fordi det ikke foreligger noe beviselig samtykke eller eksplisitt avtale med befolkningen vil mange som baserer seg på dens autoritet, f.eks statsforvaltningen og domstolene, hevde at grunnlovens legitimitet og autoritet bygger på en implisitt og stilltiende aksept (fra folket). De vanligste argumentene er at man har opphold i landet, mottar godtgjørelser, eller at man betaler skatter. En slik tilnærming ignorer alle forutsetninger for en kontraktsrettslig bindende avtale.

Som et rettslig bindende dokument for befolkningen var grunnloven «dødfødt» allerede i 1814, Grunnloven forplikter ingen og de som hevder å handle med legitimitet og autoritet med støtte i grunnloven handler uten legitimitet eller autoritet overhode. Det er opp til hver enkelt av oss om vi ønsker å undertegne grunnloven og etterleve den sammen med andre likesinnede, forutsetningsvis at de som ikke ønsker å delta får anledning til å være i fred ved å innrette sine liv slik de selv ønsker.
Heo – januar 2014

Enda mer tull om lønnsdannelsen fra professor Holden

I dagens DN beviser professor Steinar Holden nok en gang at han ikke forstår helt elementære økonomiske sammenhenger. Det er han ikke alene om. Gjennom dommen tidligere i år til fordel for allmenngjøringsinnstituttet (for et navn) viser høyesterett at heller ikke landets øverste domstol forstår elementær «folkeskole økonomi».

I dommen stadfester høyesterett, på tvers av EFTA domstolens rådgivende kjennelse, at uorganiserte og utenlandske arbeidstakere har rett til lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har innenfor tariffavtalens virkeområde.

Fellesforbundet karakteriserer dommen som en seier for demokratiet. Arve Bakke uttalte at «Allmenngjøringen er en grunnpilar i kampen for et seriøst arbeidsliv. Det er et verktøy vi kan bruke i de bransjene der arbeiderne opplever svært ulike vilkår. Det er et eksempel på at politikk er viktig for å få til et seriøst arbeidsliv og at den politikken som føres i dag tar arbeidernes rettigheter på alvor.»

I dagens DN følger professor Holden opp med å si at «det er viktige med ordninger som motvirker slik lavlønnskonkurranse, som allmengjøringsinstituttet nå gjør.»

All økonomisk teori konkluderer med at det Holden uttaler er svada og vranglære. Slik jeg har påpekt i flere innlegg (nedenfor) representerer det fellesforbundet, allmengjøringsinstituttet og norsk høyesterett står for ikke noe annet enn regelrett utestengelse av sine «utenlandske brødre» fra det norske arbeidsmarkedet. På godt norsk “jobbnekt”. Efta domstolen forstod at det dreide seg om jobbnekt og ren proteksjonisme, men i fellesforbundet, hos professor Holden og i norsk høyesterett, kaller man det for «demokrati» og et bevis for at man «bor i en rettstat». Du må være bortskjemt norsk sosialdemokrat eller professor avhengig av offentlige oppdrag og status for å forstå logikken. Fagforbundet oppnår særbehandling som betales for av alle andre grupper i samfunnet, dvs. forbrukerne og netto skatteytere. Det er ikke noe annet enn statlig, og nå også lovfestet sanksjonert plyndring av den produktive skapende kapitalen.

Det fellesforbundet, Holden og høyesterett heller ikke forstår, er at «the law of marginal utility» fører til at «allmenngjøringen» også undergraver norske arbeidsplasser ved at lønnskostnaden manipuleres kunstig høyt, noe som igjen betyr mindre konkurransedyktige bedrifter, som av den grunn “tvinges” til å ansette færre nordmenn, og som derfor har mindre overlevelsesdyktighet. For fagbevegelsen er det med andre ord ikke noe annet enn «ris til egen bak».

Det tåler å gjentas at det er skremmende at slik svada og vranglære fremsettes av en professor ved universitetet i Oslo. Professor Holden burde vite bedre, men når han tilsynelatende ikke gjør det, burde rektor ta affære å avskjedige han. Det er til stor skade at et av våre presumtivt beste læringssteder, uforstyrret får lov til å fortsette med slik vranglære om økonomiske sammenhenger, spesielt når vranglæren til syvende og sist truer norske arbeidsplasser, dvs. velferdsstaten.

Tull om lønnsdannelsen – Part II

Tull om lønnsdannelse og «frontfagsmodellen» fra professor Ragnar Nymoen ved UIO og Roger Bjørnstad, sjefsøkonom ved samfunnsøkonomisk analyse.

Hei Ragnar og Roger,

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser slik vranglære som dere fremsetter i dagens DN. Bare hør her:

“Myndighetene må hindre at private næringer utenfor industrien utvikler seg til å bli svært lønnsomme.”

Tygg litt på det dere sier, over……

Hvor i alle dager får dere slike forskrudde ideer om verdiskapning og lønnsdannelse fra? Er det slik nonsens studentene ved UIO blir undervist i? Hvor er det blitt av kravet til kvantitative objektive kriterier, som er helt nødvendig for enhver økonomisk analyse?

Uttalelsen minner meg om Peter Schiff, dere vet han som forutså crashet i 2007/2008, men ble ledd av, av bl.a. Krugman, før det smalt. Schiff har skrevet boken “The Real Crash”, som neppe står på pensum hos UIO. Den passer antakelig dårlig inn i UIO’s syn på penge- og kredittpolitikk, hvor Keynisian Kruganites stimuleringspolitikk, dvs. uhemmet pengetrykking, er religion.

Uansett, før presidentvalget i USA var Schiff på demokratenes nominasjonsmøte, hvor han spurte noen av deltakerne om de ville støtte Obama dersom han fremmet en lov som forbød “corporate profits”? Tygg litt på den. Dere kan se hvilke svar han fikk i vedlage videosnutt. Ovennevnte uttalelse kan tyde på at økonomikunnskapene hos dere er på samme nivå som deltakerne på demokratenes nominasjonmøte.

http://www.youtube.com/watch?v=07fTsF5BiSM

I deres verden er det m.a.o. myndighetskontroll og utstrakt regulering som skal sikre en god lønnsdannelse, som formodligen også skal bidra til best mulig vilkår for verdiskapning? Dette er den klassiske feilen av å sette “kjerra foran hesten”, for deretter å bruke masse tid og (skattebetalernes) penger på forskning for å finne ut hvordan man gjennom lover og reguleringer allikevel skaper god fremdrift for “kjerra”. Du kan f.eks. lære hesten å stå på to ben og dytte med forbena i stedet for å dra. Det er en slik øvelse dere forsøker dere på.

Økonomisk historie viser at fagbevegelsen aldri har bidratt til å skape de gode eller beste forutsetninger for verdiskapning, og det er i en slik sammenheng også et relevant spørsmål om fagforeninger bidrar til å øke lønnsnivået for medlemmene sine. Det kan hende det stemmer i et kortere tidsperspektiv, men i et lenger tidsperspektiv er det ikke riktig.

Det vil alltid være verdiskapningen og markedskreftene som bestemmer dette. Det er ganske enkelt umulig å regulere seg til bedre lønninger i et lengre tidsperspektiv, fordi et manipulert og regulert lønnsdannelssystem forhindrer eller reduserer den verdiskapningen som i økonomisk sammenheng må komme først, dvs. hesten må komme foran kjerra. Dermed vil alltid en sterk fagforening og en offentlig manipulert og regulert lønnsdannelse undergrave verdiskapningen, til syvende og sist lønnsdannelsen og arbeidsplassene.

Når fagforeningen tar æren for bedre lønninger, derigjennom bedre levevilkår, stjeler fagforeningen æren fra verdiskapningsprosessen. Sagt på økonomispråket: Den beste, antakelig eneste måten å øke lønninger på, er å øke (den marginale) arbeidsproduktiviteten, dvs. gjennom kapitalinvesteringer i ny teknologi og nye maskiner. Hvor ille det enn måtte være å høre om “den forhatte kapitalismen” for arbeidstakerorganisasjoner og venstresiden, så var det kapitalismen som var drivkraften i den industrielle revolusjon, dermed stod for den revolusjonen som fant sted i lønnsutvikling- og levevilkår, og det er kapitalismen som har brakt og fremdeles bringer millioner av mennesker ut av fattigdom, der den får være noelunde i fred fra venstresiden. Det er ikke slik, som de rødgrønne mener, at vi kan regulere og lovfeste oss ut av fattigdom.

Den eneste logiske forklaringen på at vi ikke “har fått dette med oss i Norge” er at fagforeningsmakt har vokst ut av alle proposjoner. Det er ikke lenger mulig i Norge med en fordomsfri diskusjon om økonomiske sammenhenger og selvfølgeligheter, ref eksempelvis karensdagspørsmålet hvor du nærmest blir stemplet som foræder om du tør å nevne det.

Når det gjelder frontfagmodellen, så er dette også en sosialdemokratisk (sosialistisk) konstruksjon, vi helst burde vært foruten.  I økonomisk sammenheng er den ubegripelig. Les mer om dette i min email til Holden og  diverse stortingsrepresentanter, under.

Slik at dere skal forstå hvor “far out” dere er i.f.t. økonomiske fakta og sammenhenger, kan jeg forklare dere litt om sosial dumping, viz:

1. Når norsk fagbevegelse tar på seg “sosial dumping hatten” nektes billig og god (utenlandsk) arbeidskraft inngang til det norske arbeidsmarkedet, i.e. en fri markedsplass for tilbud og etterspørsel av arbeidskraft ødelegges av norsk fagbevegelse.

2. Ovennevnte er det samme som å nekte et menneske å ta seg en jobb han/hun ellers ville akseptert og som kunne livnære både arbeidstakeren og hans/hennes familie. Norsk fagbevegelses utgangspunkt er m.a.o. at en utenlandsk arbeidstaker har det bedre og heller vil gå arbeidsløs og tjene null kroner, enn å ha arbeid og (noe) inntekt for å livnære seg og familien. LO gir med andre ord en person som ønsker og trenger en jobb “jobbnekt”. Det er som å innføre minstelønn, hvilket all økonomisk (objektiv) analyse konkluderer er svært uheldig. Kort forklart, innebærer det at vi nekter folk å få seg jobb.

3. “The law of marginal utility”, som de aller fleste økonomer vil være enig i, sier at dersom kostnaden forbundet med en ekstra ansatt er f.eks. 9.90 kroner mens inntekten til bedriften forbundet med samme arbeider er 10.0 kroner, da ansetter bedriften denne arbeideren. Er imidlertid utgiften kr 10.10 da taper bedriften penger og ansetter ikke en arbeider til.

4. Ovennevnte betyr at når LO holder konkurransedyktig (utenlandsk) arbeidskraft ute fra det norsk markedet, fordi LO heller vil at de “sulter” enn å tjene mindre enn norske arbeidstakere, i.e. sosial dumping-hykleri, da blir den gjennomsnittlige kostnaden for arbeidskraft skjøvet oppover. Iht “the law of marignal utility” er resultatet at også norsk arbeidskraft blir for dyr og at Los egne medlemmer dermed også holdes utenfor arbeidsmarkedet. Hele samfunnet er taperen.

M.a.o. er det LO kaller kamp mot sosial dumping ikke noe annet enn grunnleggende usolidarisk overfor utenlandske arbeidstakere (LOs “venner” i utenlandsk fagbevegelse), samt at det undergraver norske arbeidsplasser. Det er det vi på forretningsspråket betegner som et “loose-loose”  scenario. Alle taper, mest av alle antakelig skattebetalerne og aksjonærene som ender opp med regningen for APs og LOs proteksjonistiske narrespill.

Derfor handler sosial dumping utelukkende om “et politisk spill og LOs makt. Ingen ting annet. Det er vanskelig å kalle det du hevder om sosial dumping for noe annet enn løgn og bedrag, i siste instans selvbedrag. Floskler og svada, som til syvende og sist rammer arbeiderne selv.

Når LO krever at Statoil tar seg råd til å subsidiere norske arbeidsplasser, ødelegger LO først for «sine utenlandske venner» i fagbevegelsen, og deretter for deg selv og norsk fagbevegelse. LO gjør det uten blygsel for at noen imens må betale regningen for dette, dvs. andre norske skattebetalerne. Det er hyklersk og umoralsk.

+ + + +

Email av 5. desember til Steinar Holden, Siv Jensen, Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Raymond Johansen m.fl.:

I tre omganger, Holden I, II, III, og over mange år, har Holden-utvalget, på statlig initiativ, misbrukt norske skattebetaleres penger på meningsløs forskning.

Akkurat som det i økonomisk teori er meningsløst å snakke om en “riktig” eller “rettferdig” pris eller en “rettferdig” skatt, er det like meningsløst å snakke om en “riktig” eller “rettferdig” lønnsdannelse. Enkelt sagt, finnes det ikke kvantitative objektive kriterier for å fastsette en riktig eller rettferdig pris, skatt, eller lønnsdannelse. “Much ado about nothing” for å sitere Shakespear.

Det enkleste eksemplet er prisen på egg. Hvis Holden resonnerer seg frem til 2 kroner, mens Cappelen kommer frem til 3 kroner, hvem har da rett? Det hele blir en øvelse i “lek med tall”, dvs. tullball. Hørt om fri prisdannelse Holden? Hørt om tilbud og etterspørsel?

Når et samlet økonomisk miljø for lenge siden forkastet konseptet om en riktig eller rettferdig pris, hvorfor forsker vi da på en “riktig” eller “rettferdig” lønnsdannelse? Det er fordi staten, dvs. politikerne, har tvunget arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner inn i et kunstig, manipulert og dysfunksjonelt lønnsdannelsessystem der subjektive, vilkårlige kriterier setter dagsorden. I Norge er likhet det samme som rettferdighet, og når vi oppdager at dette mantra strider mot menneskelig natur, da må det forskning til for å gi det hele et skjær av seriøsitet.

Derfor er årevis med “eggprisforskning” på skattebetalernes regning viktig, som et politisk alibi. Det er viktig å finne “moralske” eller “etisk” vektige grunner for å manipulere eller dreie lønnsforhandlinger i “politisk riktig retning”; for å unngå bråk, eksempelvis når sykepleieren i offentlig sektor ber staten sørge for samme lønn som fysioterpeuten i privat sektor. Eggprisforskning.

Antakelig uten å forstå det, innrømmer Holden dette selv; Uttalelser om “bred enighet om frontfagsmodellen”, “mange ulike syn”, “er frontfaget oljedopet”, “normgivende”, “vanskelig å vurdere”, “det inntektspolitiske samarbeidet”, “felles virkelighetsforståelse” avsluttes med noe så meningsløst og intetsigende som at “utvalget anbefaler at NHO i forståelse med LO skal gi et troverdig anslag for den samlede rammen for oppgjøret, inklusive lokale forhandlinger”. Tåkeprat egnet for festtaler på folkets hus, og blottet for økonomisk empiri.

For å gi denne oppkonstruerte øvelsen i økonomisk fjas et skjær av seriøsitet, stiller finansminister Jensen opp til høytidelig overrekkelse foran et samlet pressekorps; et pressekorps som i en blanding av kjedsommelighet og uvitenhet om økonomisk teori ikke ser at “Keiser Holden” egentlig er naken.

Allikevel vil professor Holden med stor sannsynlighet få et nytt mandat og bruke de neste 2-3 årene og enda mer av skattebetalernes penger på fordypning i det meningsløses tyranni.

Er det rart at våre skoler og universiteter scorer så dårlig når vi oppmuntrer, stimulerer og subsidierer “forskning” på steinaldernivå?

Er det rart av vi er tilbake til 2003 tallene når det gjelder mattematikkkompetansen i grunnskolen, når samfunnet forøvrig vektlegger forskning i “likhet” og “rettferdighet” og hvor det viktigste kriteriet for læring er at ingen skal falle utenfor?

La oss få en venstrevridd tenketank til å se på “retningslinjer for retningslinjer” for forskning, slik vi gjør andre steder i offentlig sektor. La oss finansiere tenketanken med offentlige midler, dvs. skattemidler.

+ + + +

Ovennevnte innlegg fra Ragnar og Roger om Frontfagmodellen representerer det nærmeste vi kommer økonomisk kvakksalveri, og burde sånn sett aldri få anledning til å stå på trykk. At det undervises på dette nivået ved UIO er rett og slett skremmende.

Meningsløs forskning av Holden-utvalget

Email til Steinar Holden, professor i økonomi ved UIO
Kopi til Erna, Siv, Jens, Raymond m.fl.
I tre omganger, Holden I, II, III, og over mange år, har Holden-utvalget, på statlig initiativ, misbrukt norske skattebetaleres penger på meningsløs forskning.
Akkurat som det i økonomisk teori er meningsløst å snakke om en “riktig” eller “rettferdig” pris eller en “rettferdig” skatt, er det like meningsløst å snakke om en “riktig” eller “rettferdig” lønnsdannelse. Enkelt sagt, finnes det ikke kvantitative objektive kriterier for å fastsette en riktig eller rettferdig pris, skatt, eller lønnsdannelse. “Much ado about nothing” for å sitere Shakespear.
Det enkleste eksemplet er prisen på egg. Hvis Holden resonnerer seg frem til 2 kroner, mens Cappelen kommer frem til 3 kroner, hvem har da rett? Det hele blir en øvelse i “lek med tall”, dvs. tullball. Hørt om fri prisdannelse Holden? Hørt om tilbud og etterspørsel?

Når et samlet økonomisk miljø for lenge siden forkastet konseptet om en riktig eller rettferdig pris, hvorfor forsker vi da på en “riktig” eller “rettferdig” lønnsdannelse? Det er fordi staten, dvs. politikerne, har tvunget arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner inn i et kunstig, manipulert og dysfunksjonelt lønnsdannelsessystem der subjektive, vilkårlige kriterier setter dagsorden. I Norge er likhet det samme som rettferdighet, og når vi oppdager at dette mantra strider mot menneskelig natur, da må det forskning til for å gi det hele et skjær av seriøsitet.

Derfor er årevis med “eggprisforskning” på skattebetalernes regning viktig, som et politisk alibi. Det er viktig å finne “moralske” eller “etiske” vektige grunner for å manipulere eller dreie lønnsforhandlinger i “politisk riktig retning”; for å unngå bråk, eksempelvis når sykepleieren i offentlig sektor ber staten sørge for samme lønn som fysioterpeuten i privat sektor. Eggprisforskning.

Antakelig uten å forstå det, innrømmer Holden dette selv; Uttalelser om “bred enighet om frontfagsmodellen”, “mange ulike syn”, “er frontfaget oljedopet”, “normgivende”, “vanskelig å vurdere”, “det inntektspolitiske samarbeidet”, “felles virkelighetsforståelse” avsluttes med noe så meningsløst og intetsigende som at “utvalget anbefaler at NHO i forståelse med LO skal gi et troverdig anslag for den samlede rammen for oppgjøret, inklusive lokale forhandlinger”. Tåkeprat egnet for festtaler på folkets hus, og blottet for økonomisk empiri.

For å gi denne oppkonstruerte øvelsen i økonomisk fjas et skjær av seriøsitet, stiller finansminister Jensen opp til høytidelig overrekkelse foran et samlet pressekorps; et pressekorps som i en blanding av kjedsommelighet og uvitenhet om økonomisk teori ikke ser at “Keiser Holden” egentlig er naken.Allikevel vil professor Holden med stor sannsynlighet få et nytt mandat og bruke de neste 2-3 årene og enda mer av skattebetalernes penger på fordypning i det meningsløses tyranni.
Er det rart at våre skoler og universiteter scorer så dårlig når vi oppmuntrer, stimulerer og subsidierer “forskning” på steinaldernivå?
Er det rart av vi er tilbake til 2003 tallene når det gjelder mattematikkompetansen i grunnskolen, når samfunnet forøvrig vektlegger forskning i “likhet” og “rettferdighet” og hvor det viktigste kriteriet for læring er at ingen skal falle utenfor?
La oss få en venstrevridd tenketank til å utforme “retningslinjer for retningslinjer” for forskning, slik vi gjør andre steder i offentlig sektor. La oss finansiere tenketanken med offentlige midler, dvs. skattemidler.
Mvh – Hans E. Olav
p.s. Herved et lite (fornøyelig) bidrag til diskusjonen om et inkluderende arbeidsliv.
Er det annerledes i Norge mon tro?

Høyesterett og Grunnloven

Fredrik Sejersted, professor i rettsvitenskap ved UIO tar i Dagens Næringsliv 28 november et oppgjør med Høyesterett ift grunnlovens §97 – om en lovs tilbakevirkende kraft. Sejersted mener i korthet at Høyesterett vakler i dette spørsmålet, og at det derfor bør avgjøres av våre folkevalgte, dvs. stortinget. Diskusjonen om §97 åpner for en større debatt om det indirekte demokrati, rettstat og rettspleien, og i hvilken utstrekning vi skal tillate våre folkevalgte å utforme og påvirke lovverket. Mine synspunkter til Sejersted følger herved:

Hei Fredrik,

Jeg synes Bastiats uttalelse, nedenfor, er så treffende for den samfunnsmodellen vi har latt utvikle i Norge, og det konforme sosialdemokratiske regime vi finner igjen i nær sagt hele det akademiske miljø, inklusive det juridiske fakultet, at jeg tar meg friheten av å sende dette på nytt til deg. Tror ikke du tar skade av å lese den en gang til. Problemet er vel heller at mitt innlegg med stor sannsynlighet blir avvist av DN. Det er litt trist fordi det underbygger min påstand om at “løpet er kjørt” ift en seriøs debatt om statsmakt og frihet i landet vårt. Heldigvis vil det, med tiden, vise seg å være et større problem for andre enn for meg.
plunder

I din kronikk “Grunnlovsendring må til” bruker du ord og begreper som “godt samfunnsmessig motivert”, “operative kriterier”, “felles forståelse”, “mindre nyanser”,”kunne like godt tippet andre veien”, “bruken av paragrafen”, “begrunnelsene er så kompliserte at de nesten er ubegripelige”, “poenget er ikke hvem som har “rett””, “ikke noen klar oppfatning på Eidsvold”, “ikke autorativt avklart”, “rettspolitiske valg”, “tunge samfunnshensyn”, “høyesterett avklarer vanskelige spørsmål til gavn for oss alle”, “høyesterett ikke klart å leve opp til samfunnsoppdraget”.

Med henvisning til disse “sykdomssymptomer” feller du, kanskje ubevisst, en knusende dom over norsk rettsvesen og rettspleie. Språkbruken og konklusjonen viser med tydelighet at vi i praksis har gitt opp en objektiv og nøytral tilnærming til loven og erstattet den med subjektive politikerstyrte vurderinger og beslutninger for å ivareta såkalte “demokratiske verdier”; bestemt av et stadig skiftende parlamentarisk grunnlag. Vi stoler m.a.o. på det indirekte representative demokrati, i praksis folkevalgte politikere uten tilstrekkelig ballast til å kunne fatte noe annet en beslutninger basert på den demokratiske eller populistiske “flavor of the day”.

Det kan se ut som om du har stor tiltro til Jeremy Benthams rettslige ståsted (i motsetning til William Blackstone). Som professor i rettsvitenskap vet du sikkert at Benthams viktigste påstand var at i et demokrati, hvor “folket har makten” er det ikke lenger noe grunnlag for å frykte statsmakt. Historien forteller oss hvor feil Bentham tok. Videre argumenterte Bentham for at rettslige prinsipper i et demokrati vil være en helt unødvendig begrensning av statens rekkevidde, dermed begrense statens muligheter til å oppnå “the greatest good for the greatest number”. Det Bentham ville ha, og i stor grad har fått oss med på, er at statsmonpol og ubegrenset makt til staten er et “samfunnsgode”. Vi og spesielt du burde vite bedre.

Bentham gikk i den samme fellen som det norske rettsapparatet eller rettsstaten har befunnet seg, i hvert fall så lenge jeg har levet: Når loven slutter å verne om folket og i stedet blir et instrument eller våpen i hendene på staten dør frihet uansett styreform. Beviset for dette er at staten gjennom lovverket har helt andre rettigheter og bedre rettssikkerehet enn enkeltindividet og grupper i samfunnet. Staten er “Kong Salomon” – du og jeg er “Jørgen Hattemaker”.

Vi har således mistet den viktigste forutsetningen for lov, nemlig nøytralitet og ansvarlighet. Ansvarlighet kan bare oppnås dersom vi tilstreber et objektivt regime for hva loven er, hvordan den opprettholdes og utøves, hvilket er en umulighet når den “politiseres”, slik du synes å være tilhenger av. Hvor galt det har båret av sted eksemplifiseres ganske greit når ditt hovedfokus er “tunge samfunnshensyn” og “godt samfunnsmessig motivert”, begge uttrykk for vilkårlighet og subjektivitet; ikke stort mer enn synsing og av null prinsipiell verdi.

Du “unnskylder” det hele med å si at “jus er ikke naturvitenskap”, men det er jo nettopp det det er eller burde være, i så stor utstrekning som overhode mulig. Det er derfor vi har noe som heter naturlige lover, som er basert på absolutte lover, og som ligger til grunn for menneskerettighetene, som igjen er ment å verne om en “objektiv” forståelse av frihet for enkeltmenneske.

Det du foreskriver er positivisme, som feilaktig konkluderer at så lenge en lov, gjennom demokratiske prosesser, er vedtatt og utøves, da er det en rettferdig lov. Det er en absurd tilnærming. Med en slik tilnærming til demokrati (flertallsstyre) og rettspleie, er den logiske konklusjonen at dersom våre folkevalgte gjennom en flertallsbeslutning bestemte seg for å avvikle demokratiet, da er det helt OK fordi det er gjort på demokratisk vis. En slik tilnærming viser hvor “ute å kjøre” rettsikkerheten er her til lands og hvor vanskelig det vil være å få den inn på rett spor igjen. Som samfunn har vi gått oss vill i sosialistisk ideologi og proletariatets flertallsdiktatur. Vi jages av våre folkevalgte inn i det sosialdemokratiske paradis, godt hjulpet av vrangforestillinger om demokrati og menneskerettigheter fra et samlet akademia og pressekorps.

Til slutt: Jeg forstår vårt behov for å feire grunnloven og går selv med 17de mai sløyfe på nasjonaldagen. Når det er sagt er det meningsløst, slik du gjør, å snakke om grunnlovens “autoritet”. Som et rettslig bindende dokument for befolkningen var grunnloven “dødfødt” allerede i 1814. Grunnloven forplikter ingen og de som hevder å handle med legitimitet eller autoritet med støtte i grunnloven handler uten legitimitet eller autoritet overhode. Grunnloven gjelder (til nød) de 112 representanter som deltok på Eidsvold. Folket dengang ble aldri spurt, og verken eksplisitt eller implisitt representerer grunnloven en gyldig bindende kontraktsrettslig avtale, særdeles ikke for etterkommende generasjoner av “Eidsvollsmennene”. En slik, for mange, “uhyrlig” påstand står rettslig sett på trygg grunn.

Du kan lese mer om grunnlovens uberettigelse i vedlagte notat, Grunnloven – et nasjonalt klenodium

Vi trenger en helt annen debatt om grunnlover i sin allminnelighet og om rettspleien i Norge spesielt. En god begynnelse er at professorer i rettsvitenskap går tilbake og leser politiske filosofer som John Locke, Montesquieu, Blackstone, Hume og Hayek. Da kanskje, og bare kanskje, kan vi vekke den objektive tilnærming til lov, som er en absolutt forutsetning for et fungerende demokrati og en rettstat. Da vil vi i så fall bli minnet om at det er mennesket som må beskyttes fra staten, ikke omvendt.