Roten til alt ondt

Les min email i dag til Siv Jensen, Erna Solberg, Eva Joly m.fl., nedenfor

Relevant bakgrunnsmateriale:

Innlegg fra Eva Joly i DN: Eva Joly om skatteparadiser

Utdrag fra min bok “Det store selvbedraget: Roten til alt ondt

Hei Siv,

Vedlagt følger email og notat til Eva Joly som inneholder noen tanker om skatt og produktivitet jeg håper kan ha interesse for Produktivitetskommisjonen. Den viktigste er egentlig en selvfølgelighet. Allikevel synder vi stadig imot den:

Hvis, i korthet, en investering er viktigere for alle skattebetalerne (kollektivt) enn for formål de ellers ville brukt pengene på individuelt, om pengene ikke var bortbeskattet, da burde investeringen gjennomføres. Følges dette prinsipp oppnår vi høyest mulig produktivitet for den arbeidende kapitalen til det beste for samfunnet.

Hvorfor vi synder mot dette, er like åpenbart:

Fordi hver enkelt investering ikke er stor nok til å engasjere hele befolkningen.

Håper du og Jørn finner notatet interessant.

God sommer!

Hans E.

Email til Eva Joly, DN, skattekrimsjef Jan Egil Kristiansen, Økokrimsjef Trond Eirik Schea (fint mellomnavn), Tax justice m.fl.

Hei Eva,

(sendes til noen hundretalls utvalgte venner, kjente, stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer, og medieselskaper i Norge – legges også ut på http://www.rebel-yell.info)

Jeg viser til ditt innlegg “En ny kolonialisme” i Dagens Næringsliv forleden dag. Din analyse og ditt syn på såkalte “skatteparadiser” er helt i tråd med den gjengse oppfatning i samfunnet, dvs. forfeilet, uten tilstrekkelig moralsk, økonomisk og rettslig forankring.

Jeg har derfor tatt meg den frihet å inkludere noen sider om deg og “dine skatteparadiser” i min bok som utgis i løpet av juli/august. Du kan lese mer om dette på side 11 og 12 i vedlagte utdrag fra boken “Roten til alt ondt – Livsløgneren Eva Joly”.

La meg understreke at jeg har stor respekt for ditt arbeid ift å komme korrupte regimer til livs, spesielt hvitvasking av enorme summer stjålet av korrupte statsledere. Det er når du vil Starbucks, Google og andre med utstrakt skatteplanlegging til livs det skorter på kunnskap og prinsipper. La meg utdype dette.

I din iver etter å komme korrupte regimer og statsoverhoder til livs, altså de som på brutalt vis “stjeler fra sitt eget folk” og plasserer pengene i Sveits eller andre steder “utenfor rekkevidde”, “skjærer du alle over en kam”. Akkurat som i din forelesning på TV for noen måneder siden, hvor du bl.a. tok for deg finanskrisen, viser du en forbløffende uvitenhet om økonomiske og finansielle forhold, i særdeleshet om skattens virkning på den skapende produktive kapitalen.

Det er ikke effektiv skatteplanlegging fra Starbucks, Google, Exxon eller andre storkonsern som skaper (mer) fattigdom i verden. Den største trusselen mot fattigdom er enda strengere beskatning av produktiv kapital, du vet, den som skaper arbeide for fattige og middelklassen, og den som alle byråkrater i Norge og Brussel lever av. Det synet du og (statlig finansierte) organisasjoner som Tax Justice forfekter når dere tar til orde for større transparens, strengere (skatte) regelverk, og effektiv konfiskasjon av den skapende produktive kapitalen har den motsatte effekt av det dere søker å oppnå; det leder til større fattigdom.

Du er tilgitt din ignoranse fordi jeg innser at du rett og slett ikke vet bedre. I likhet med Tax Justice og andre liknende organisasjoner kan du fint lite om økonomiske sammenhenger. Jeg gir deg nå muligheten til å lese og lære hvordan dette henger sammen, slik at du greier å skille “de rettskaffende” fra de korrupte. Tross alt må det være korrupte regimer og statsledere vi ønsker å komme til livs, ikke lovlydige storkonsern eller individuelle formuende med utlandsformuer, eller?

Enkelte ting du skriver virker så lite gjennomtenkt at jeg har valgt å holde det utenfor boken. Det er nesten umulig å skrive om det uten å virke sjikanøs. Jeg tar noe av det her i stedet:

1. I første avsnitt snakker du om staters manglende “kontroll med hvordan makten utøves”. Det er “fristende” å spørre hva som gjør “stater” bedre egnet til å “håndtere makt” enn frittstående organisasjoner og individer. Historien viser det motsatte.

2. Du uttaler videre at “skatteparadisenes skadelig sekretesse er vel kjent fra store skandalesaker”. Tenker du her på din egen korrupsjonsjakt mot franske oljeselskaper, som til syvende og sist “rant ut” i nesten ingenting?

3. Du mener det ikke er noen “grunn til at advokatenes taushetsplikt skal omfatte internasjonal skatteplanlegging, når sterke hensyn taler i mot”. Du vil ha “raske mottiltak”, men hva er det egentlig disse selskapene har gjort galt annet enn å beholde så mye som mulig av den verdiskapningen de tross alt har skapt helt på egenhånd til gunst for private aksjonærer, altså de reelle eierne av både arbeide og kapitalen, i stedet for å la denne verdiskapningen konfiskeres av staten?

Du kaller det “skattesvik” men hvem er det egentlig som stjeler fra hvem og med bakgrunn i hvilket ideologiske, moralske og lovlydige prinsipp blir det gjort? Er det tilstrekkelig å begrunne regelrett konfiskasjon av private aksjonærers verdiskapning med “sterke hensyn” slik du gjør? Finnes det en universell norm for “sterke henyn” som kvalifiserer til et prinsipielt standpunkt basert på likebehandling av en utført handling?

4. Vennligst forklar på en forståelig måte hva du mener med “kunstig arrangementer”. Er det rett og slett en glipp fordi du ikke gadd slå opp i den engelsk-norske ordboken når du tok avskrift fra kilden din?

5. Ditt kjennskap til menneskerettighetene virker frynsete for å uttrykke meg forsiktig. Enkelt sagt, stater har ikke menneskerettigheter. Dessuten, burde ikke og er det ikke en enkel oppgave for “samarbeidspartene” å regulere avtalemessige forhold, ss. fordeling av verdiskapningen, på ordinært vis, ja nettopp ved bruk av avtaler? Hvor vanskelig kan det egentlig være og hvorfor problematisere slike selvfølgeligheter om det ikke er for å vise forakt for utviklinglandenes behov og rett til å styre interne anliggender på egenhånd, uten “tante Joly” som “babysitter”?

6. Det samme som i 5) over, gjelder verdiskapning og beskatningen av denne for å sikre “felles verdier”. Er det “tante Joly” som sammen med andre utenforstående skal være barnehavetante for alle verdens fattige land, eller skal vi holde oss til folkeretten og la interne anliggender forbli interne anliggender? Skal alle tas eller bare “skurkene”? Er det vanskelig å skille mellom god internkontroll og internasjonal hvitvasking fra korrupte regimer og hvor langt kan det interansjonale samfunn gå uten at det blir et internasjonalt overfomynderi likt den “nye kolonialismen” du ivrer etter å avskaffe?

7. Du uttaler at det “ikke er en menneskerett……å villede kreditorer eller myndighetene”. Hvilke kreditorer sikter eller kjenner du til som er så dumme at de ikke sikrer sine penger og sine rettigheter, samt vurderer risikoen for sine utlån på en profesjonell måte? Og, er det “tante Jolys” oppgave å passe på disse kreditorene? Forklar det til meg som om jeg også er et av barna dine, fordi resonnement ditt er ubegripelig.

“Rosinen i pølsa” kommer helt i begynnelsen av ditt innlegg hvor du uttaler at rapporten “The price of Offshore revisited”, fra hvilket jeg antar du har oversatt store deler av ditt innlegg, “anslår at mellom 21 og 32 trillioner dollar er “investert skattefritt”. Vær vennlig å forklar for meg hva en “skattefri investering” er for noe? Er det en kunnskapsløs måte å forsøke å si at profitt fra en investering ikke beskattes? Jeg kaller det “rosinen i pølsa” fordi uttallelsen om “skattefri investering” med all tydelighet viser at du ikke har begrep om hva du snakker om.

Du burde holde deg til korrupte regimer og statsledere, ikke synke ned på nivået til organisasjoner som Tax Justice, en slags misforstått Robin Hood aksjonsgruppe med det formål å konfiskere mest mulig av lovlig opptjente midler fra selskaper og personer med utenlandsformuer. Akkurat som korrupte regimer og statsledere skaper fattigdom, gjør Tax justice o.l. det samme. I likhet med mange av våre folkevalgte og skatteetaten er de imidlertid trangsynte og forstår det bare ikke, eller de er opptatt av å bevare egen arbeidsplass.

Mvh – Hans E.

Status Europa

Kapital i det 21. århundre – Hvorfor Pikettys analyse er betydningsløs

Vedlagt: Kapittel 12 – Dagens økonomiske situasjon – Fra boken «Det store selvbedraget: Kapittel 12 Dagens økonomiske situasjon

(Se diagram over gjeld/BNP, nedenfor)

Feil spørsmål: Er det for mye ulikhet i verden?

Riktig spørsmål: Hvordan bringer vi flest mulig mennesker ut av fattigdom?

Feil svar: Vi skaper administrative «monster» stater, og lar våre folkevalgte fortsette med å skape illusorisk velstand; først gjennom 30-40 års oppbygging av ikke-bærekraftige gjeldsfinansierte velferdssordninger, samt uproduktive og nedbrytende skattesystemer; dernest ved kunstig stimulans gjennom massiv innsprøyting av falske, nytrykte penger, som ikke leder til vekst men til en enda mer håpløs gjeldssituasjon; til slutt krav om enda mer omfattende og nedbrytende skatter gjennom en verdensomspennende skattejakt.

Riktig svar: Vi nedbygger/avvikler administrative «monster» stater og gir styringen tilbake til arbeiderklassen og kapitaleierne, slik at produktiv kapital dreies bort fra en nedbrytende og ikke-bærekraftig «omfordeling» og over på virksomheter som gir reell avkastning og velstand for hele befolkningen.

Derfor: Glem Piketty. «Kapital i det 21. århundre» burde dreie seg om å analysere nedstående enkle og uomtvistelige diagram:

Image

Hva forteller diagrammet oss?

Kort sagt illustrerer diagrammet det virkelige problemet i det 21. århundre; selve bakgrunnen for fattigdom og økonomisk depresjon, og ja, også hvorfor det er «for store» ulikheter i verden. Diagrammet er lett å forstå, ved å benytte enkel folkeskole-matematikk.

La oss si at forholdet mellom gjeld og bruttonasjonalprodukt (BNP eller GDP) for alle ovennevnte land hadde vært helt likt, altså at gjelden var like stor som BNP, uttrykt som 100% eller 1:1. Videre at gjeld betjenes etter en rente på 5% og at BNP/GDP vokser med 3%.

Om 10 år vil gjelden ikke lenger være like stor som BNP; i stedet vil gjelden være:

163/134 = 122%

Det dette enkle regnestykket viser er at gjelden blir et alvorlig problem når det utgjør mer enn 90% av BNP, og et uoverkommelig problem når den beveger seg utover 100%. Det er dette regnestykke som forklarer hvorfor gjelden i Hellas har vokst fra 220 milliarder til 320 milliarder euro, selv etter gigantiske «krisepakker» siste 3 år på mer enn 200 milliarder euro. Den offisielle (stats)gjelden til Hellas er i dag rapportert til å være 170 prosent av BNP, og gjelden representer derfor, slik den gjorde for 3 år siden, et uoverkommelig problem. Hellas vil aldri kunne spare eller vokse seg bort fra dette. DET ER EN MATEMATISK UMULIGHET.

Spørsmål: Se på tallene for gjeld/BNP i diagrammet over. Gjelden varier fra over 700 prosent (Irland) til 160 prosent (Brasil). Bruk samme forutsetninger som i regnestykke over, og spør deg selv følgende: Er dette et overkommelig problem? Når Europas folkevalgte og sossene i Brussel, med media på slep sier det går bedre i Irland, Portugal og resten av Europa, finnes det noen grunn til å tro på det sett i lys av nedstående diagram og litt enkel folkeskolematematikk? Tror vi virkelig på historien om at så lenge vi kan tette alle underskuddene med falske penger (hvilket pengetrykking er), i år etter år, 5, 10, 50 år fremover, da er den uunngåelige voksende gjelden ikke noe problem? Tror vi på slikt nonsens?

Neste spørsmål: Kan vi forvente at de samme politikerne som har brakt oss inn i denne gjeldsspiralen, har politisk mot, vilje, og ikke minst ærlighet til å gjøre noe annet enn det de har holdt på med i 20-30 år; øke gjelden ytterligere, samt trykke enda flere penger for å forsøke å skape en vekst og en balanse mellom utgifter og inntekter det matematisk beviselig er umulig å oppnå?

Det åpenbare og ultimate spørsmål er derfor hvorfor noen, spesielt Europas unge og arbeidsløse generasjon(er), ikke forlanger en helt ny styring av Europa; hvorfor de, så si, ikke «toger til Brussel» og «kaster» den nåværende ledelsen ut av Europas styrende organer?

Det er de fattigste og middelklassen som må betale prisen for at sosialdemokratiske (les sosialistiske) ideologer, økonomer med forskrudde ideer (hvorav Piketty er en av mange) og politikere har skapt et gjeldshelvete som har gjort generasjoner av europeere og amerikanere til gjeldsslaver.

Om uforstand

Det er uforstand om hvordan produktiv kapital skapes, beskyttes og reinvesteres i produktive virksomheter, som har skapt den virkelige utfordringen i det 21. århundre; ikke at det er stor ulikhet. Selvfølgelig er det stor ulikhet og fattigdom i verden. For å få gjort noe med det må vi ikke la sosialistene få lov til å bygge videre på en Keynesiansk økonomisk modell som har ført oss inn i elendigheten, og nå, blant annet gjennom Pikettys misforståtte analyse gir sosialistene lenge etterlengtet ammunisjon for å fortsette vranglæren om velferdsstatens tilblivelse og ødeleggelse av den moderne administrative «monster» staten.

Om venstresiden

Venstresiden og såkalte tankesmier som Agenda, med Marte Gerhardsen i spissen, er den største trusselen mot økt velstand og mindre fattigdom i Norge, Europa og verden. Så lenge vi ikke protesterer mot venstresidens forskrudde ideer om omfordeling og hvordan vi forvalter den produktive og skapende kapitalen, vil middelklassen og de aller fattigste få stadig verre levevilkår.

Ikke la Jens, Jonas, Raymond og Marte slippe unna med “folkevognargumentet” til Einar Gerhardsen i 1955, da han mente at bilen stod i veien for velstand; altså samme retoriske floskel som når Jonas&Co påstår at “skatt skaper velferd”. Det var tull den gang og det er tull nå. Den første skattekrona er like uproduktiv som den siste.

 

Les mer om hvorfor Pikettys analyse er feil – ved å bruke Pikettys egne diagrammer og tall: Pikettys verden

Sees på Stones i kveld!

De rikes siste farvel

Les De rikes siste farvel av John Egeland, Redaktør i Dagbladet og mitt tilsvar, under:

Til: John Egeland

Kopi: Erna Solberg, Siv Jensen, Jens Stoltenberg, Audun Lysbakken m.fl. stortingspolitikere

Hei John,

«Sau er sau, der en farer frem farer alle efter, strømmen tynger på, det går et skred av dyr ned i dypet. Da August ser at alt er tapt griper han en sau i den lange ulden, kanskje for å ha den å falde på, han holder den opp for seg, mens den spræller seg løs. Så føres han utfor.

Et hav av sau blev sjømandens grav, står det i visen om August»

–        Knut Hamsun, fra «Men livet lever», siste bok i trilogien om August

 
Jeg viser til din kronikk i Dagbladet lørdag 29 mars d.å. Jeg burde antakelig ikke være overrasket, men hver gang leser innlegg om hvordan de rike stjeler fra felleskapet, spør jeg meg selv hvordan det kan ha seg at presumptivt oppegående mennesker, sånne som deg, som i tillegg pretender, gjennom ord og gjerning, og ha et visst intellektuelt nivå, kan så forbausende lite om økonomisk teori? Det du skriver om den skapende produktive kapitalen og hvordan den må deles mellom kapitaleiere og “felleskapet”, både fordi det er rettferdig og mer verdiskapende, er det reneste nonsens. Du finner ikke støtte for dette annet enn hos økonomer som fremdeles skulle ønske at Marx’ teorier ikke, og for lenge siden, var forkastet som vranglære.

Det “felleskapet” du snakker om, og som forutsetter en slags universal og umulig rettferdighet, gjennom skatter, avgifter og omfordeling, ved at de ansatte, altså arbeiderne får sin “rettmessige andel” av verdiskapningen, er den sikreste veien til en bankerott velferdsstat. Derfor er Norge pasienten som venter på oppgjøret med sin egen fordervede livsstil. I mellomtiden gjør vi som alle “misbrukere”; vi lever i fornektelse i.f.t et strukturelt underskudd på statsfinansene på 5%, år etter år, og tror det vil gå bra til slutt. Det er som med saueflokken til August: “Der en farer frem farer alle efter”

La meg dra noen enkle økonomiske sammenhenger for deg, for det tilfelle at du er mottakelig for det. Enkelt sagt forholder det seg slik at jo mer av kapitalen som beholdes hos kapitaleierne, dvs. kapitalistene, jo mer investeres i den skapende produktive kapitalen, og desto høyere blir avkastningen på kapitalen, til det beste for velferdsstaten. M.a.o., jo rikere de forhatte kapitalistene blir, jo mer bruker de på investeringer til masseproduksjon av varer og tjenester, til stadig høyere kvalitet og lavere priser, som kommer massene, dvs. arbeiderne, dvs. velferdsstaten til gode. Det motsatte skjer når skatter og avgifter innkreves, for deretter å omfordeles og gjenbrukes ved å kjøpe nøyaktig de samme varer og tjenester fra det markedet pengene ble tatt fra i første instans; gjennom et ekstremt fordyrende mellomledd, et stadig voksene, umettelig og allmektig byråkrati.

Jeg vet at det er tungt å erkjenne ovennevnte, men det er allikevel et ubestridelig faktum i økonomisk teori. Det er likhets- og felleskapstanken som forkludrer denne økonomiske realiteten. I Norge er vi, fra barnsben av, indoktrinert til å tro at vi kan motbevise økonomiske tyngdelover. Det er den eneste måten å holde liv i livsløgnen om “felleskapet”, “spleiselaget” og den universelle og umulige rettferdigheten vi blir fortalt blir oss til del om vi kjøper ideen om den sosialdemokratiske “velferdsstaten”. Det er et kostbart selvbedrag. “Et hav av sau blev sjømandens grav”

Din manglende kunnskap om økonomiske realiteter stopper imidlertid ikke her. I din iver etter en universal rettferdighet; basert på at alle på et vis tar del i den produktive “skapelsesprosessen”, “hopper du bukk” over den grovt urettferdige og samfunnsmessige kostbare omfordeling av den produktive og skapende kapitalen. Du tar til orde for at arbeiderne, som i henhold til “the law of marginal utility” aldri kan bidra med noe mer enn sitt “arbeide”, allikevel og med (skatte) loven i hånd skal få anledning til å spise av avkastningen på kapitalen de ikke har vært med å bidra til, foruten det arbeide de utfører og lønnes for gjennom det vi i Norge kaller “lønnsdannelsen”. Det du sier er på et vis det samme som å hevde at det var arbeiderne på Rjukan som skapte Norsk Hydro, ikke Sam Eyde; m.a.o. historieforfalskning. Mer alvorlig enn det, er at den modellen du og andre likesinnede sosialdemokrater forfekter, på lengre sikt undergraver den velferdsstaten og den felleskapstanken dere er så opptatt av.

For å få til det “spleiselaget” eller “felleskapet” du snakker om, er vi, som samfunn først nødt til å gjøre en ugjerning. Vi må plyndre den produktive og skapende kapitalen, som ikke er noe annet enn statlig sanksjonert tyveri. Tankegangen er ganske likt en innbruddstyv som begrunner tyveriet med at han skal gi alt tyvgodset til gode formål; derfor kan ugjerningen forsvares. Vi forsvarer en urett med en annen urett. Begrunnelsen er infantil og i beste fall intellektuelt latskap i forhold til “likebehandling av en utført handling”.

Det er denne forskrudde ideen om rettferdighet som kommer til å bli velferdsstatens undergang; alle vil ha og alle tar i et samfunn der våre folkevalgte er best tjent med at alle plyndrer hverandre, slik at den uløselige diskusjonen om hva som er rettferdig kan fortsette i det uendelige. Til slutt går vi konk fordi det ikke er mer produktiv kapital igjen å plyndre. Hvorfor har vi fremdeles denne misforståtte debatten om kapital, produktivitet, og avkastning; selve fundamentet for oppbygging av felles velferd? En nærmere forklaring kan du lese om i min kommende bok “Det store selvbedraget”, kapittel 15 – “Finnes det noen løsning” – vedlagt. Jeg tar med en “teaser” fra innledningen av Kapittel 16, selv om jeg forstår at det er vel dristig å håpe på at du vil kjøpe boken min.

Vedlagt: Kapittel 15 Finnes det noen løsning

Mvh – Hans E. Olav

Alarmen burde gått

Email til professor Guttorm Schjelderup, NHH
Hei,

Jeg har tidligere sendt deg og andre økonomiprofessorer, samt ledelsen i skatteetaten mitt notat “Juksemakere og skattemoral”, vedlagt på nytt. Intet svar er så langt mottatt, og med ditt innlegg i dagens DN “Alarmen burde gått” forstår jeg hvorfor du ikke har svart meg.

Ditt innlegg i dagens DN er skivebom fordi du har som utgangspunkt at “folkevalgte”, dvs. staten og helst da skattemyndighetene, har en rett og en plikt til full innsikt i private selskapers og privatpersoners økonomiske forhold. Du synes antakelig at full offentlighet av skattelister også er helt nødvendig for “det gode og rettferdige samfunn”?

La meg utdype problemstillingen:
I en NOU rapport bemerkes følgende om “Nylenna-utvalgets” syn vedrørende rettigheter knyttet til “humant bilogisk materiale”:

«Man kunne eventuelt bygge på Nylenna-utvalgets oppfatning om at slikt materiale skal ansees som fellesgoder, og benyttes til felleskapets beste. Altså at avdødes kropp må forvaltes som et offentlig anliggende. I så fall må eventuelle særrettigheter for pårørende reguleres i lov. Et slikt syn står imidlertid i sterk kontrast til reglene som skal ivareta avdødes integritet og verdighet. Det er følgelig tvilsomt om råderett over avdødes legeme uten videre går over til avdødes arvinger eller pårørende, eller samfunnet som sådan. Dersom det er ønskelig å gi andre enn avdøde selv slik råderett, bør det lovreguleres.

Utvalget mener etter dette at hovedregelen for uttak av organer, celler og vev fra en avdød, må bygges på avdødes samtykke.»

Kan du forklare meg hvorfor menneskerettighetene til en død person er mer verdt enn hos et levende menneske? Kan det være fordi en død person ikke lenger kan skattlegges, og at staten derfor ikke har noen økonomisk interesse av å bryte menneskerettighetene slik de er nødt til å gjøre for å tvangsinndrive skattemidler fra levende mennesker?

Sagt på en annen måte: Evner du og andre med dine synspunkter om skatt og den private eiendomsretten å se den dobbeltstandarden ditt synspunkt representerer?
I og med at hele ditt argument hviler på en prinsippløs og subjektive moralisme, hvor statsmakt og statskontroll av individet og private selskaper har større legitimitet enn den private eiendomsretten, er mitt spørsmål til deg følgende:
Hvor i folkeretten (EMK og FN charter’et) finner du støtte for at staten og statsinstitusjoner har en rett og en plikt til full innsikt i privatpersoners og private bedrifters inntekts- og formuesforhold? Merk at jeg ikke spør deg om grunnlaget for eksisterende skattelovgivning vedtatt av de som lever 100% av netto skatteyteres bidrag for sitt livsopphold. Det er det menneskerettslige grunnlaget jeg spør deg om.
Ditt innlegg bærer preg av vår tids, dvs. siste 60-70 års, indoktrinering av den sosialistiske ideologi, hvor individuell frihet og menneskerettigheter ofres på “altruismens alter”; et samfunn der individet pliktskyldigst må innrette seg statsmakt og offentlige tjenestemenns uinnskrenkede makt slik at individet kan “rettferdiggjøre sin rettmessige plass i samfunnet”.Samfunnsorden har med dette blitt snudd på hodet; i stedet for å beskytte individet mot overgrep fra staten, som historisk sett er det som alltid har vært problemet, med revolusjoner og krig som vitnesbyrd, har vi nå innrettet oss slik at statsmakt er viktigere enn menneskerettigheter.

Du er professor i økonomi, og så vidt jeg vet er “credo” til ditt fagområde at du skal tilnærme deg økonomiske spørsmål på et strengt objektivt grunnlag. Når du, i ditt innlegg, forsøker deg på en prinsippløs og vilkårlig “moralisme” er du således ikke lenger økonomiprofessor, men en privatperson som gir uttrykk for at statsmakt har en høyere egenverdi enn privat verdiskapning (der all verdiskapning for øvrig finner sted). Det du forfekter er egentlig at vi alle “er treller av staten”, og lydig må innrette oss deretter. Hvis ikke vil fullt innsyn, på tvers av landegrensene, og i strid med menneskerettighetene, sørge for å holde oss “på matta”.
Jeg venter i spenning på ditt svar til mitt spørsmål, over, samt ditt svar på mitt vedlagte notat, om du tør svare meg?
Vedlegget “Juksemakere og skattemoral” kan lastes ned her: Juksemakere og skattemoral

INGEN UTVEI

Det er nå offisielt at det pågår forhandlinger om redningspakke nr. 3 for Hellas. Samtidig sier EU byråkratene og analytikerne at det går bedre i Hellas. La oss se om det stemmer; la oss se på tallene og effekten av redningspakkene.

Før den første redningspakken for ca. 2.5 år siden hadde Hellas en gjelde på ca. 220 milliarder Euros. Redningspakke nr.1 og 2 ga Hellas totalt € 244 milliarder (mest utbetalt til noe land). Euros 100 milliarder ble ettergitt.

Altså: 220 – 120+ 244(220 utbetalt) = 320

Er det slike (alarmerende dårlige) tall som får EU byråkrater og analytikere til å si at det går bedre?

Til tross for denne gigantiske hjelpepakken har totalgjelden altså økt til 322 milliarder euros og fortsatt gjenstår det noen milliarder som ikke er utbetalt. Gjelden er 176% av GDP. Hellas er med andre i en et større økonomisk uføre nå enn for 3 år siden.  Hellas er bankerott.

Vi har en “Mexican standoff” fordi Hellas trenger € 10 milliarder i mai mens Troikaen (Tyskland, Frankrike og Italia) nekter å utbetale 8.3 milliarder euros fordi Hellas ikke har fulgt avtalen om endringer. Troikaen eier 85% av «322 milliarder gjelden» så uten ytterligere midler snakker vi om et mislighold. Det ovennevnte viser er at vi står overfor den klassiske situasjonen hvor gjelden har gått fra å være debitors problem til å bli kreditors problem.

Hellas trenger ytterligere midler i september. Pengene går forøvrig fra Troikaens konto i Brussel til Troikaens konto i Brussel (renter og avdrag). Narrespill.

Dagens situasjon viser hvor katastrofal håndteringen av Hellas har vært. Alle, kreditorer og grekere, er tapere og det blir bare verre. «322 gjelden» til Hellas har løpetid på 30 år, stort sett basert på manipulerte subsidierte renter. Så her er det snakk om kunstig åndedrett.

Avisen Ekathimerini dekker saken, og kan rapportere at det var en politiker-konferanse i Athen forleden dag. Der presterer statsminister Samaras å hevde at parlamentsvalget i EU i mai blir en test for demokratiet. Han hevder at fremveksten av euroskeptikere er et demokratisk problem. Politikerne har skylden for den gjeldsfinansierte velstanden vi ikke lenger kan betjene, har foreskrevet medisinen, pengetykking og mer gjeld, og når ikke det virker og folket betaler regningen for økonomisk og sosial ruin, da blir folket fortalt at om de ikke fortsatt støtter dette store mislykkede politiske prosjektet, da er de ikke gode demokrater. Som Nigel Farage helt korrekt sier: «You can’t make these things up.»

Verhofstadt, EU parlamentariker og tidligere belgisk statsminister, kommentar til det hele er også interessant lesning. Han vil ha en EU skatt på borgerne for blant annet å kunne finansiere en egen EU-hær. Noen som ser paralleller til gamle Sovjetunionen? Sannsynligvis ønsker Verhofstadt en hær slik at Brussel sentralmakten kan beskytte seg mot folket. I historien har Robespierre, Stalin og Mao alle forsøkt å endre befolkningen (utrydning, ideologiske leire) fordi lederne var misfornøyde med folket. Kanskje Samaras og Verhofstadt bør lese litt historie.

 

Snikforgubbing og «det rene hjerte»

Når Usman Rama i søndagens Aftenposten uttaler seg om «religiøs godhet» og «det rene hjertet», burde han ha brukt «anførselstegn». Det er gjerne det seriøse skribenter gjør, når de bruker metaforer for å få frem et budskap, som har alt å gjøre med et subjektivt personlig livs- eller religionssyn, og intet å gjøre med en objektiv betraktning av religion.  Kan hende Rana mener vi skal ta ham bokstavelig når han lirer av seg det reneste nonsens om hvordan religion kan hjelpe mennesker til å unngå «fenomener som sex-, sukker- og spillavhengighet». «God forbid» om vi skulle bli helt frafalne og, som Rana uttaler «skape en «liking»», «noe som etterfølges av en «wanting» – en forsterket trang til å gjenta opplevelsen». Og hva med homoseksualitet, Rana? Har religion en kur for det også?

Jeg vet ikke hva slags forhold Rana har til sex, sukker og spill, men jeg, for min del, liker alle tre, og verken ønsker eller ser noen grunn til å praktisere den form for «kyskhet» Rana er så opptatt av. Jeg ser heller ingen ting galt i litt god mat og vin, gjerne en Cognac eller to før jeg «tillater meg» litt kroppslig utskeielser. Dersom Rana mener avståelse fra (for mye) av ovennevnte gjør oss alle til «frafalne», burde han ikke da gå foran med et godt eksempel å søke tjeneste som munk i et kloster der han kan vie hele sin tid til å søke etter «det rene hjertet»?

At religion, uansett hvilken du måtte foretrekke, overhodet er i stand til å fortelle eller lære oss mennesker noe som helst, må det være at den har svært lite godt å bidra med i forhold til moralbegreper, etikk og «love thy neighbour» forhold, spesielt slik den praktiseres av de som er like sterk i troen som Rama. Det er bare å lese en historiebok eller to, eller skru på dagsrevyen for å konstatere at religion er det aller største problemet vi har når det dreier seg om hvordan vi behandler hverandre som mennesker. Religion har et «synderegister» som gjør Ranas henvisning til «det rene hjerte» til en makaber vrangforestilling om hvilken rettesnor mennesket burde være opptatt av for å oppnå «godhet».

Sånn sett er George Carlins oppsummering om religion mer treffende for religionens bidrag i det moderne samfunns «livssynsopplæring»:

«Religion har faktisk overbevist folk om at det finnes en usynlig mann i himmelen, som ser alt man gjør, hver dag, hele tiden. Og den usynlige mannen har en egen liste med ti ting han ikke ønsker at man skal gjøre. Gjør man en av disse tingene, har han et eget sted, fullt av ild og røyk og svie og tortur og forferdelse, dit man blir sendt for å leve og lide og brenne og kveles og skrike og gråte for alltid, i all evighet…..Men Han elsker deg!

Fri oss fra Usman Ranas «snikforgubbing» ved å la oss slippe å lese slikt nonsens når vi skal hygge oss med Aftenposten på en søndag!

Her er lenken til George Carlins innlegg om religion: http://www.youtube.com/watch?v=6RT6rL2UroE

Overdosering USA anno 2014

 

I dagens Næringsliv blir sentralbanksjef Bernanke i slutten av januar 2014 «kåret» til årets mann 2013, uten at DN nødvendigvis deler denne oppfatningen? Kåring er like latterlig som den er skremmende. Aldri tidligere har det stått verre til i USA, og Bernanke og FED må bære hovedskylden for at økonomien og finansmarkedene er ute av kontroll.

USAs økonomi (GDP) består av 70% konsum. Butikkene gjør 20-40% av sin business i juleperioden. Derfor er det interessant å se på utviklingen i handelen de siste årene. Det var ca 34 milliarder personer som besøkte butikkene i juletiden 2010 og dette tallet falt til 17.6 milliarder i 2013, m.a.o. en halvering. Dette er nok et eksempel på at 95 prosenten i USA ikke opplever fremgang. 85% av aksjene i USA eies av 5% av innbyggerne. Oppgangen har truffet svært få mens middelklassen og de fattige opplever tilbakegang. 

Så det er få som har glede av oppgangen på WALL STREET. De som lever på MAIN STREET opplever resesjon.

Når media og analytikere snakker om en oppgang i USA vet de ikke hva de snakker om.

Den reelle arbeidsleidheten er ikke 6.7% og fallende, men 23-24% og stigende. Offisielle tall er manipulert, tar f.eks. ikke med «discouraged workers», dvs. alle de som har gitt opp å få seg jobb og «aldri» kommer tilbake til arbeidsmarkedet, men representerer enn ytterligere byrde.

Fakta:

Børsen i USA er «all time high»

40% av de amerikanske arbeidstakerne tjener mindre enn USD 20.000 i året

53% tjener mindre enn USD 30.000 i året

Fattigdomsgrensen for en familie på 4 personer er USD 24.000

Konklusjon: USAs økonomi (GDP) består av 70% konsum. Det er imidlertid ikke noe «consumer income» (forbrukerinntekt) til overs som kan føre til vekst i økonomien. Alle forbruker- eller lønninger går til å betjene huslån, kredittkortgjeld og utgifter til levekostnader «The average Joe» vil ikke lenger låne penger og bankene vil ikke låne til han. Det er nesten ingen som kvalifiserer til å få innvilget ytterligere lån.

Når de faktiske tallene viser at forbrukernes reelle inntekter ikke vokser, men fortsetter å falle slik de har gjort i mange år, og dermed ikke kan drive økonomien, samtidig som det ikke finnes noe ekstra kreditt som kan drive økonomien, hvordan kan det da bli vekst i økonomien? Hvor vanskelig kan det være å forstå at det er en umulighet?

M.a.o. er det umulig å trykke penger for å skape vekst, fordi de trykte pengene ikke finner veien inn i «70% andelen» av økonomien som normalt driver veksten. De nytrykte pengene går i stedet til å dekke utgifter til byråkratiet og statsadministrasjonen, deretter finner de veien til det eneste stedet noen er interessert i de, finansmarkedet. I finansmarkedet skaper de nytrykte pengene en kunstig og manipulert børsboble.

Beviset er hva all pengetrykking har gjort med forbruket, Igjen:

Fra 2010 til 2014 har antall besøkende i «julesalgtiden» falt fra 34 til 17.6 milliarder. Tallene lyver ikke, FEDs medisinen virker ikke, men er i stedet det største problemet.

Derfor må arbeidsledighetstall, GDP vekst, inflasjon og andre viktige indikator-tall manipuleres.

–        Arbeidsledigheten har ikke falt til 6-7%, men nærmer seg 25%. Offisielle tall tar bl.a ikke hensyn til «discouraged worker», dvs. de som hver måned faller ut av ledighetskøen og som i stedet forblir permanent arbeidsløse.

–        Inflasjonen er ikke 1-2%, men 8-9%. Modellen fra tidlig 90-tallet er forandret, dvs. manipulert, ved å ta ut viktige parameter for å få folk til å tro at de ikke mister kjøpekraft. Tallene for lønnsnivå og fattigdomsgrensen forteller den sanne historien.

–        GDP vokser ikke med 2-3%, med mindre tallet er manipulert vektet med vekst i offentlig utgifter, noe som umulig kan være «god vekst».  

Avgående sentralbanksjef Bernanke vil gå ned i historien som den som ødela den amerikanske økonomien gjennom et gigantisk falskmyntneri. All QE, dvs. pengetrykkingen kunne like godt blitt skylt ned toalettet. Resultatet hadde vært nøyaktig det samme; økonomisk bankerott. 

Hvor vanskelig er det å forstå at dette kommer til å gå skikkelig galt?